Cinema Paradiso er en rørende hyllest til de mange småkinoene som i før i tiden skapte glede og filminteresse rundt om i utkantstrøkene i Italia. Det er også en hyllest til filmmediets diskrete helter; kinomaskinistene, som i gamle dager til og med måtte sette livet på spill for å la filmbildet komme til liv. Sist, men ikke minst er filmen et varmt og kjærlig bilde av en farløs gutts nære vennskap til en aldrende kinoarbeider, filmet på en måte som aldri hadde latt seg gjøre noe annet sted enn i Sør-Italia. Cinema Paradiso er på mange måter en påminner, blant kjas og mas om sentralisert kinopolitikk, voldsfilmer og kyniske kritikere, om ikke å glemme noe av filmmediets opprinnelige hensikt: nemlig å røre ved følelsene hos folk og skape glede. Filmen vant juryens spesialpris i Cannes i 1989.